Under 2. verdenskrig ble det født drøyt 10 000 norsk-tyske krigsbarn, altså barn med norske mødre og tyske fedre. Det er trolig å ta for hardt i å hevde at arkiv har ført til rettferdighet for de norske krigsbarna i ettertid. Likevel kan det trolig sies at tilgang til arkiv har vært en nødvendig forutsetning for at det i det hele tatt har vært mulig for mange krigsbarn å få reparert noe av det de har vært utsatt for fra samfunnets side gjennom livet. Tilsvarende gjelder trolig for andre såkalte «svake grupper» i samfunnet.
Under krigen så tyske myndigheter positivt på krigsbarna og etablerte en egen enhet, Abteilung Lebensborn til å ta ansvar for dem. Blant mange nordmenn ble de derimot betraktet som resultat av uønsket omgang mellom norske kvinner og tyske menn og mange så dem som et negativt innslag i det norske folk.
Slike negative syn på de norske krigsbarna kom til å prege livet til mange av dem. Det er da også påvist at denne gruppen på flere vis har kommet dårligere ut enn folk flest når det gjelder forhold som utdanning, inntekt og helse. Krigsbarn har dessuten høyere dødelighet og flere er blitt uførepensjonister i relativt ung alder enn det som er vanlig i deres aldersgruppe (Dag Ellingsen: Krigsbarns levekår. En registerbasert undersøkelse. Statistisk sentralbyrå 2004).
Mange krigsbarn har greid seg godt i livet, men som helhet de betraktes som en av flere «svake grupper» i samfunnet. Andre slike grupper kan være barnehjemsbarn, tatere og sigøynere m.fl.
Arkivmaterialets betydning
Felles for disse gruppene er at de gjennom de siste tiårene har stått til dels sentralt i samfunnsdebatten. Mens de lenge ikke ble snakket om, fikk for eksempel norske krigsbarn i hovedsak positive reaksjoner da noen av dem fra midt på 1980-tallet sto fram med sine personlige historier. Siden er det gjennom de følgende tretti år blitt skrevet flere bøker og et utall av artikler i aviser og tidsskrifter om dem. Dessuten er det sendt mange dokumentarprogrammer på TV og i radio om de norske krigsbarna, og da gjerne med negativt fokus på norske etterkrigsmyndigheters behandling av denne gruppen.
Slike oppslag er gjerne basert på personlige beretninger fra krigsbarn og andre aktuelle aktører. De personlige beretningene kan imidlertid sjelden stå alene. De må inngå i en helhet med skikkelig dokumentasjon. For å sikre nødvendig dokumentasjon må en ha tilgang til aktuelt arkivmateriale.
Etter krigens slutt våren 1945 var det sterke ønsker i folket om å bryte med alt tysk. Om krigsbarna skulle vokse opp i Norge mente mange det var viktig å bryte kontakten deres med Tyskland, og at all dokumentasjon på barnas tyske familiebakgrunn måtte ødelegges. Dette skjedde heldigvis ikke.
Mot slutten av krigen brant tyskerne i Norge store mengder med arkivmateriale. Lederen for Abteilung Lebensborn sørget imidlertid for at sakspapirene for de enkelte barnesakene ble bevart. Deretter overtok det norske Sosialdepartementet dette materialet som senere har utgjort viktig kildemateriale for å studere temaet.
Et arkiv med mange bruksområder
Ett og samme arkiv inneholder gjerne materiale med opplysninger som kan nyttes til å belyse mange, og høyst ulike aspekter. Dette gjelder også for arkivet etter Abteilung Lebenborn. Til nå er det blitt benyttet som kildemateriale på mange vis.
Dokumentasjon i en rasebasert befolkningspolitikk
Tyske myndigheter under krigen var positivt innstilt til norske krigsbarn fordi de anså den nordiske rase, som de mente at nordmenn stort sett tilhørte, som verdifull i deres rasebaserte befolkningspolitikk. Dette var bakgrunnen for at Abteilung Lebensborn ble etablert i Norge.
En viktig side ved Lebensborns arbeid var å foreta utførlig registrering av personlige opplysninger om far og mor, med rasemessige vurderinger etc. Disse registreringene var tiltenkt en viktig funksjon i den videre håndteringen av barna gjennom oppveksten i et nazistisk preget samfunn og må anses som arkivets tiltenkte hovedfunksjon. Den funksjonen ble som kjent ikke gjennomført.
Innkreving av barnebidrag
Etter krigen ble det bestemt at krigsbarna skulle anses som norske. Krigsbarn med ugifte foreldre skulle dermed omfattes av norske lovbestemmelser om håndtering av barn født utenfor ekteskap.
Utover på 1950-tallet fikk da Lebensborns arkiv en ny funksjon som dokumentasjon av foreldreforhold i bidragssaker. Det ble arbeidet for å kreve inn barnebidrag fra fedre i Tyskland i flere tusen saker. For å lette dette arbeidet ble de fleste av de om lag 8000 saksmappene i arkivet fordelt på landets fylkesmenn, og de ble nyttet i arbeidet med enkeltsaker utover på 1950- og 60-tallet.
Hjemsendelse av norske krigsbarn fra Tyskland
Under krigen var om lag 200 av de norske krigsbarna blitt sendt til Tyskland for adopsjon i regi av Lebensborn. Etter krigen forsøkte norske myndigheter å hjemføre flest mulig av disse barna. Om lag 50 av barna ble hjemsendt, og også i arbeidet for å oppspore de enkelte barna hadde arkivmateriale etter Abteilung Lebensborn en viktig funksjon.
Opplysninger om biologiske foreldre
Etter å ha blitt nyttet i arbeidet med bidragssaker på 1950- og 60-tallet lå saksmappene på krigsbarn for en stor del ubrukt inntil midt på 1980-tallet da de fikk enda en ny funksjon. I den nye adopsjonsloven av 1986 ble det nemlig fastslått at alle adopterte hadde rett til opplysninger om sine biologiske foreldre. Intensjonen i loven ble også gjort gjeldende for de som ikke var adoptert, og dermed hadde krigsbarn rett til å få opplysninger om sine biologiske foreldre, altså også sine tyske fedre.
Dette åpnet for stor pågang på Riksarkivet, statsarkiv og fylkesmenn av krigsbarn som ønsket opplysninger om sine foreldre og om sin tidlige barndom. Slike opplysninger var ofte sirlig innført i Lebensborns arkivmateriale, som dermed fikk sin fjerde funksjon. Siden 1987 har trolig flere tusen av de norske krigsbarna mottatt opplysninger om sine biologiske foreldre.
Legekontoret på fødehjemmet Klekken Fotograf: ukjent Arkivreferanse: Reichskommissariat Bildarchiv (RAFA-3309), RAFA-3309_68_10_ 124
Rettssak mot den norske stat
Norske krigsbarn ble stort sett møtt med sympati da stadig flere sto fram fra midt på 1980-tallet. Denne sympatien utviklet seg etter hvert til et kritisk fokus på norske etterkrigsmyndigheters behandling av denne gruppen. Dette kom fram i media, og i sin nyttårstale i 2000 kom statsminister Kjell Magne Bondevik med en beklagelse til krigsbarna på vegne av staten. For en del krigsbarn var imidlertid dette ikke nok. En gruppe på over hundre krigsbarn stevnet den norske stat for retten for den måten de var blitt håndtert på gjennom oppveksten. I tillegg til opplysninger fra Lebensborns arkiv sto her også arkivmateriale etter norske myndigheter i etterkrigstiden sentralt som dokumentasjon.
Krigsbarnas sak, som vakte stor interesse også i utenlandske media, førte imidlertid ikke fram idet kravet ble ansett som foreldet. Dette gjaldt både i norske rettssaler og i Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg, men det er en annen historie.
Søknader om erstatning
I 2002 foreslo Stortinget en ordning der krigsbarn kunne søke om økonomisk erstatning for problemer de hadde opplevd på grunn av sin bakgrunn. Ordningen ble etablert i 2005, og tre år senere hadde om lag to tusen krigsbarn søkt om, og fått erstatning.
For å søke om erstatning ble det krevd dokumentasjon bl.a. på at en var krigsbarn. Lebensborns arkiv ble da nyttet til å skaffe fram slik dokumentasjon for mange hundre krigsbarn.
En kilde for forskning
Foruten bruk av Lebensborns arkiv til å dokumentere ulike forhold til fordel for enkeltbarn, er det også nyttet som kildemateriale om temaet «krigsbarn» mer generelt. Det var særlig fra midten av 1990-tallet at dette arkivet, og arkiv fra krigstiden med opplysninger om gruppen av krigsbarn, fikk denne funksjonen som kildemateriale i mer generelle forskningsprosjekter. Her har bl.a. virksomheten til Abteilung Lebensborn under krigen og norske myndigheters behandling av krigsbarn etter krigen vært i fokus. (Eksempler på resultat av forskningsprosjekt: Kåre Olsen: Krigens barn. De norske krigsbarna og deres mødre. Oslo 1998; Lars Borgersrud: Vi ville ikke ha dem. Statens behandling av de norske krigsbarna. Oslo 2005).
Kan arkiv bidra til rettferdighet?
Arkivmateriale dokumenterer ikke alle fenomen i fortiden. Dessuten er det gjerne makthavernes perspektiv som er mest framtredende i offentlig arkivmateriale. Til tross for dette kan informasjon som finnes i arkivmateriale ofte være til nytte for bl.a. det som kan kalles svake grupper i samfunnet. Her er trukket fram noen eksempler på dette når det gjelder norske krigsbarn.
Uten tilgang til opplysninger som gjerne bare finnes i det tyske arkivet etter Abteilung Lebensborn under krigen, og etter norske etterkrigsmyndigheter, ville trolig mange norske krigsbarn opplevd enda større vansker i livet enn det de faktisk har opplevd. Mange ville ha gått gjennom livet uten kjennskap til når og hvor de var født og hvem foreldrene var. Deres mødre ville hatt problemer med å kreve inn barnebidrag fra de tyske fedrene. Det ville også ha vært praktisk umulig for mange å skaffe dokumentasjon for at de var krigsbarn og dermed kunne søke erstatning da det ble aktuelt.
Uten nødvendig kildemateriale til å foreta forskning om gruppen av krigsbarn også mer generelt, ville det ha vært umulig å avlive feilaktige påstander. Dette gjelder for eksempel myten om at Lebensborn drev et rasebasert avlsprosjekt og at også norske krigsbarn var produkt av et slikt prosjekt. Tilsvarende ville det ikke ha vært mulig å få fram hvordan norske myndigheter i etterkrigstiden håndterte denne gruppen av norske borgere; en håndtering som først i nyere tid ble forsøkt rettet opp først ved at staten kom med en unnskyldning og deretter ved at de ble etablerte en erstatningsordning for dem.
Av Kåre Olsen, førstearkivar i Riksarkivet
Se også: Fotografier fra Lebensborn-arkivet
**
Opplysninger om krigsbarn
Krigsbarnsakene inneholder svært personlige opplysninger, og er derfor ikke fritt tilgjengelige for publikum. I utgangspunktet er det bare den saken gjelder, det vil si barn og foreldre, som har rett til innsyn i dette materialet. Barnebarn har ikke rett til innsyn.
Dersom du ønsker opplysninger om din egen biologiske far, kan du ta kontakt med Arkivverket på e-post: post@arkivverket.no. Oppgi da mors navn på det daværende tidspunkt, mors fødselsdato og bosted og din egen fødselsdato. Dersom du har navn på en mulig far, vennligst oppgi dette også. I tillegg må du sende kopi av legitimasjon.
Mer informasjon om innsyn i taushetsbelagte opplysninger finner du på Arkivverkets nettsider.
DOKUMENTENE FORTELLER 