På midten av 1700-tallet ble det to ganger opprettet et Generalforstamt – en skogadministrasjon – for Norge, med sete på Kongsberg. Forstamtet skulle føre oppsyn med skogene og skogbruket, og spesielt forebygge uthogging av skogen.
Av Finn-Einar Eliassen, professor emeritus, Høgskolen i Vestfold
Artikkelen sto på trykk i Arkivmagasinet 3/2015
Generalforstamtet opprettet lokale embeter som såkalte holzförstere. De skulle holde oppsyn med tømmerhogst og sagbruksdrift og vurdere hvor mye skogene kunne tåle av hogst for å sikre gjenveksten. Imidlertid ble begge forstamtene nedlagt etter få år på grunn av motstand fra kjøpmenn, bønder og ikke minst embetsmenn, som var imot det nye myndighetsorganet og regulering og begrensning av trelastnæringen.
Frykten for avskoging førte til at staten grep inn i skogpleien. Interessekonfliktene kunne være store og karttegnere gjorde et viktig arbeid, ikke minst ved grenseoppganger. Riksarkivet (Kart og tegnsamling, General-konduktøren, nr. 154).
Frykten for avskoging
Frykten for avskoging går som en rød tråd gjennom den dansk-norske statens skog- og sagbrukspolitikk på 1600- og 1700-tallet. Sagbruksprivilegiene av 1688 nedla omkring halvparten av alle sagbruk i det sønnafjelske Norge, det vil si på Østlandet og Sørlandet, og satte begrensninger på det årlige skurkvantumet på de øvrige. Privilegiene ble eksplisitt begrunnet med at “schoffvene paa mange stæder ere bleffven ødelagde”.
Nå er det grunn til å ta alle rapportene om at skoger ble uthogd og liggende øde med en stor klype salt. For det første var karakteristikken “øde” snarere et uttrykk for at skogen var uthogd for godt sagtømmer av store dimensjoner enn at den var rasert. Dessuten viser det seg at innberetningene om skogenes slette tilstand kom fra alle slags skogdistrikter, også de som samtidig hadde en jevn og stor tilgang på sagtømmer, og til og med fra skogbygder som knapt var tatt i bruk av trelasthandlerne på det tidspunkt. Samtidig var det ikke snakk om å verne skogene på Vestlandet, som virkelig var truet etter trelastboomen der tidlig på 1600-tallet.
Klagene over avskoging gikk hånd i hånd med bekymringer over fallende trelastpriser, og skal nok helst sees i den sammenhengen. I 1680-årene ble de to momentene brukt sammen i argumentasjonen for en begrensning i sagbruksdriften: Fri sagbruksdrift gjorde det fristende å bruke undermåls tømmer i produksjonen for å maksimere inntektene på kort sikt. Resultatet var dårligere bordkvalitet og fallende priser. Samtidig førte overproduksjon av bord i forhold til etterspørselen til prisfall. Sagbruksreguleringen av 1688 ble løsningen på begge disse antatte problemene. Antall sager som ble tillatt å skjære for eksport i det sønnafjellske Norge ble halvert, og de privilegerte sagene fikk fastsatt et årlig maksimumskvantum, som ytterligere reduserte produksjonen av “kjøpmannsbord”.
I tillegg til sagbruksprivilegiene skulle Skogordinansen av 1683 regulere eksporten av bjelker og master, men denne var uklar og fikk mindre betydning. I kjølvannet av matrikkelarbeidet 1721−24 kom det en serie skogforordninger i 1726, 1728, 1733 og 1740. Alle hadde til hensikt å regulere hogsten og trelastnæringen. Til å undersøke skogenes tilstand ble det opprettet en skog- og sagkommisjon. Men kommisjonens arbeid ble hindret av konflikter om sammensetningen og indre rivalisering mellom medlemmene.
I perioder på 16- og tidlig 1700-tall fungerte også skoginspektører for henholdsvis det sønnafjelske og det nordafjelske Norge. Men deres rolle var også omstridt, og i lange perioder var disse embetene opphevet. Skogeierne var dessuten mildt sagt lite samarbeidsvillige med såvel inspektører som kommisjoner. De fryktet utvilsomt økt skattlegging, noe som også må ha bidratt til svartmalingen av skogenes tilstand.
Schubarts ufullendte
I 1732 ble tyskeren Johann Ludwig Schubart innkalt til Norge for å inspisere Kongsberg sølvverks skoger. Schubart hadde en fortid som britisk og hannoveransk forstsekretær. Allerede det første året på Kongsberg ble han utnevnt til viseberghauptmann, og i 1735 til berghauptmann. Han innførte ordningen med holzförstere, det vil si lokale skoginspektører, ved sølvverket – de to første ble utnevnt i 1733 og 1735.
Schubart døde allerede i januar 1737, men da var hans arbeid allerede i ferd med å bli videreført på et høyere nivå. Seinere samme år ble de to tyske brødrene Johann Georg og Franz Philip von Langen fra Braunschweig tilsatt som forstmestre i Norge av kong Christian VI, sannsynligvis formidlet av kongens fetter, grev Christian Ernst av Stolberg-Werningerode, som også hadde anbefalt Schubart for kongen fem år tidligere. De to brødrene utgjorde “von Langen-kommisjonen”, som i 1737−39 gjennomførte en omfattende undersøkelse og kartlegging av skogene i Akershus stift. I april 1739 ble de satt til å lede det nyopprettede “General-Forst-Amt” for Norge.
Forstamtets oppgaver
I prinsippet var alt som angikk skog- og jaktvesenet i Norge underlagt Generalforstamtet. Amtets hovedoppgave var å iverksette og håndheve alle daværende og framtidige forordninger, plakater og lignende om skog- og forstvesenet i Norge, blant annet ved å bringe brudd på disse for retten og foreslå nye bestemmelser og endringer i de gamle. De viktigste av disse var en ny skogforordning av 1740 og nye sagreglementer for en rekke tolldistrikter. I tillegg skulle det verne om ungskog, fremme økonomisering med trevirke og fremme fløting og trelasteksport. Disse siste oppgavene ble imidlertid lavt prioritert av forstamtet selv.
Generalforstamtet ble ledet av et permanent kollegium på seks “Committerede” med sete på Kongsberg. 15 forstmenn, de før omtalte Holzförstere, ble satt til å føre oppsyn med skogbruket ute i distriktene. I 1742 ble antallet fordoblet, og de ble tildelt faste distrikter, som regel tilsvarende ett eller to fogderier eller ett tolldistrikt. Der skulle de føre oppsyn med og rapportere om skogenes tilstand hvert kvartal, kontrollere hogsten og føre oppgaver over trelasthandelen, og foreslå forbedringer i transporten og utnyttelsen av tømmeret. Dermed ble kontrollen som forstamtet kunne utøve, mer effektiv, selv om det var begrenset hvor gode informasjoner det kunne skaffe seg.
Det gamle embetsverk mot det nye
Dette første, såkalte eldre Generalforstamt fikk en kort levetid. Allerede etter 7½ år ble det nedlagt, etter en klagestorm fra norske bønder, trelasthandlere og ikke minst lokale og regionale embetsmenn i Norge. Bønder og kjøpmenn motsatte seg inngrep i eiendomsretten til skogene, trelasthandelen og sagbruksvirksomheten. Friskyssen som holzförsterne hadde rett til, var en upopulær ekstrabyrde på bøndene. Men det var embetsmennenes motstand som ble avgjørende for forstamtets fall. Det etablerte norske embetsverket reagerte mot at et nytt organ ble etablert både på norsk nasjonalt og, fra 1742, på lokalt plan. De mislikte særlig at dette organet ble gitt oppgaver på bekostning av og overordnet det gamle embetsverket på et økonomisk svært viktig felt, og direkte underlagt kongen i København. Dessuten var mange embetsmenn i Norge selv aktive i sagbruksdrift og trelasthandel og hadde således også sterke egeninteresser i å motarbeide Generalforstamtet. Ikke minst gjaldt dette stiftamtmann Frederik Otto von Rappe i Akershus, som tilhørte trelastpatrisiatet i Christiania og sto fram som leder- og koordinator av motstanden mot forstamtet i den avgjørende fasen 1745−46.
Da kong Christian VI døde i begynnelsen av august 1746, mistet grev Stolberg og flere av toppene i Rentekammeret sine posisjoner. Dermed var veien åpen for en nedleggelse av Generalforstamtet, som formelt skjedde den 31. oktober samme år.
Historien gjentar seg
Dermed gikk skogadministrasjonen i Norge tilbake til det gamle embetsverket, gjennom gjenopprettede skog- og sagkommisjoner. Riktignok ble det gjort et nytt forsøk på å etablere et Generalforstamt i 1760, men dette yngre forstamtet ble nesten like kortlivet som det eldre. I 1771 ble også det nedlagt. Det etterlot seg nærmest et vakuum – det var lenge uklart hvilke bestemmelser som gjaldt, en situasjon landets trelasthandlere utvilsomt så seg vel fornøyde med. Og med nye, rike skogsområder åpnet for hogst lengst nord i Østerdalen og sidedalene fra midten av århundret, merket de nok også lite til den lenge varslede avskogingen av landet.
Kilder i Riksarkivet:
Generalforstamtets arkiv Rentekammeret, Realistisk ordnet avdeling, Skog- og Sagbruksvesen.
Litteratur:
Eliassen, Finn-Einar: Det gamle embetsverk og det nye. Norske embetsmenns kamp mot
Generalforstamtet 1739–46, Hovedoppgave, Historie, UiO 1972.
Fryjordet, Torgeir: Generalforstamtet 1739–1746, Elverum 1968.
Fryjordet, Torgeir: Skogadministrasjonen i Norge gjennom tidene, Bind I: Skogforhold, skogbruk og skogadministrasjon fram til 1850, Oslo 1992.
Opsal, Arnt: “I Holzförsternes Fotspor” I–XX, Tidsskrift for skogbruk, 1956–68.
Rian, Øystein: “Skogpolitikk i Norge 1724–1740”, i Kalle Bäck m.fl.: Skog och brännvin. Studier i näringspolitiskt beslutsfattande i Norden på 1700-talet, Oslo-Bergen-Stavanger-Tromsø 1984, s. 129–178.
Sandmo, J.K.: Skogbrukshistorie, Oslo 1951.
Tveite, Stein: Skogbrukshistorie. Særtrykk av Skogbruksboka, Oslo 1964.
DOKUMENTENE FORTELLER 